Roadracing på 1980-tallet

Terje Bergsvåg driver eget mc-verksted. Innimellom mye annet, finnes det godbiter som denne veteranen, Honda CB 1100 R.

Særlig i Hordaland har navnet Terje Bergsvåg en velkjent klang i mc-miljøet, men også i roadracing nasjonalt satte han spor etter seg på 1980-tallet. Han rakk til og med å gjøre seg bemerket internasjonalt da han og det lille privat-teamet satset internasjonalt i 1987. Det var da de deltok i 24-timers Le Mans og litt senere samme år i 24-timers Bol D’or.

Debuterte tidlig

Som med flere andre vi har omtalt tidligere, så startet også Terjes interesse for motorsykler i svært tidlig alder. Ti år gammel fikk han tak i en 175 kubikks Puch scooter som han raste rundt med hjemme på tunet. Tre år senere stod en BSA for tur. Det var en 500 B33, 1953 modell. Allerede som 16-åring begynte han som sommervikar hos Kårbø Sport. Etter fullført mekanikerutdanning begynte han der som fast ansatt.

En L-formet påsveiset krok på hjulmutteren gjorde hjulskifte enklere og raskere.

Roadracing

For å kunne holde på med roadracing flyttet han til Odda i 1982 hvor han fikk jobb hos Hardanger MC-Service. Innehaveren der drev med racing, og dermed kunne Terje få haik over til banene på Østlandet eller Sverige når han skulle kjøre løp. Uten å ha tilgang til treningsbane klarte Terje likevel det kunstykke å stikke av med seieren i roadracing fire år på rad, fra 1985 til -88. I tillegg til talent og vågemot var det særlig én ting som sørget for suksessen. Det var teknikken med å ha nøyaktig riktig turtall i det starten gikk. Mange av de øvrige deltakerne hadde hele fokus rettet mot startlyset, og dro dermed gjerne til med et alt for høyt turtall når de fikk grønt lys. Dermed mistet de verdifulle hundredeler. Terje perfeksjonerte startene sine, og mange bilder viser også at han umiddelbart etter start allerede ligger flere sykkellengder foran konkurrentene.

Vi kan skimte nr. 22, Terje Bergsvåg, helt i tet. Med få treningsmuligheter på bane, satset han på å perfeksjonere starten. Det lyktes han godt med.

Høydepunkt

Blant høydepunktene i karrieren nevner han spesielt deltakelsen i Le Mans og i Bol D’or i 1987. Kostnadene med en slik deltakelse var selvfølgelig store, og uten noen hovedsponsor i ryggen kunne det bare bli med dette ene året. På 24-timers løpet Le Mans var det påmeldt rundt 90 lag. Man måtte kvalifisere seg blant de 80 beste for å kunne stille til start i konkurransen, ellers var det bare å pakke sammen og dra hjem.

En journalist fra franske Moto Journal fotfulgte det norske teamet og laget en stor artikkel om dem. Han var både imponert og fascinert av deres enkle midler. Og ikke minst over deres imøtekommenhet og gode humør. Artikkelen var krydret med ros og godord om nordmennene.

Tunge sponsorer

Banen var helt ukjent for det norske teamet, så det var en viss bekymring om de ville klare dette. Bekymringen viste seg å være ubegrunnet for de kvalifiserte seg til en 31. plass. Det må sies å være svært bra når man kjenner forutsetningene. Det ble delt inn i tre klasser, hvor racer var den gjeveste. Bortsett fra turbo og kompressor var alt annet lov i denne klassen. Lagene som ikke hadde noen hovedsponsor, de såkalte private, kunne telles på én hånd. De øvrige lagene hadde tunge sponsoraktører i ryggen. Dermed kunne disse fabrikk-teamene utstyre syklene sine med de råeste komponentene på markedet. Som for eksempel en forgaffel i hundretusen kroners klassen. En god del kroner selv i dag, men en hel formue om man går tredve år tilbake i tid.

 

I Le Mans kjørte Terje med startnr. 83. Uvisst av hvilken grunn ville fotografen ha ham avbildet i bar overkropp.

Pokaler fra Le Mans og Bol D’or i 1987.

Begrensede ressurser

Slik luksus var selvsagt utenkelig for det lille norske teamet. Laget bestod av tre førere samt to mekanikere. I tillegg til fører fungerte Terje også delvis som mekaniker mellom løpene. De måtte klare seg selv med de begrensede ressursene de hadde. Noe de også gjorde. Blant annet ble en luftfilterboks bygget om og flyttet. Dette frigjorde plass, og den ca. 18 liter store bensintanken kunne utvides til 25 liter. Dermed fikk de rundt ti minutter mere kjøring før tanking. Litt kreativ sveising på bakre hjulmutter gjorde også at hjulbytting kunne gjøres enklere og raskere. Til tross for slike oppfinnsomme handlinger var det ikke til å unngå å tape masse tid i depot. Fabrikk-teamene hadde en bråte med spesialiserte folk i sine depot og som byttet hjul og fylte tankene i rasende tempo. Totalt sett, for alle klasser, fikk Bergsvåg & co. likevel en 17. plass. Og i egen klasse, superproduksjon, ble det en 3. plass. En imponerende prestasjon i et slikt selskap som dette.

Den legendariske journalisten Kjell Vidar Kalvik skrev for Annonseavisen i 1987. Der brukte han tittelen: Her er Bergens ukjente mester. Videre beskrev han Bergsvåg som et unikum og et enestående talent i toppsjiktet i Norden.   FOTO: Annonseavisen                                                                                                                                                                                                                                                                                                                            
Til venstre: Oppslaget i Se & Hør fra 1987. En artikkel som både Terje og mc-sportmiljøet var lite fornøyd med. Til høyre: 30 år senere. Terje og Anita Bergsvåg i dag. To måneder gamle Tommy på første bilde er i mellomtiden blitt litt for stor og tung til å sitte på pappas fang.

Uten sekundering

Også på NM-runder måtte Terje klare seg med enkle midler. Blant annet kjørte han helt uten sekundering. Dermed visste han aldri hvordan han lå an i løpet. Heller ikke på nasjonalt plan var det noen gullkantede sponsoravtaler. En sjekk pålydende kr. 5000,- var det hele for ett års innsats. Beløpet var i tillegg delt i to. Halvparten på våren og resterende beløp på høsten. Forutsetning for siste utbetaling var suksess på banen, omtale i pressen og med posering i Valvoline T-skjorte og caps.

Se & Hør

Ukebladet Se & Hør fikk mast seg til et oppslag om Bergsvågfamilien i 1987. Forutsetningen var at tekst og tittel skulle godkjennes først. Det hele virket greit, men da artikkelen kom på trykk var hverken titler eller stikk-titler til å kjenne igjen. Ord som: “Leker med døden” og “snart er han raskest i verden” var lagt som titler oppå selve bildet av den lille kjernefamilien. Sensasjonsjournalistikk i kjent Se & Hør stil. Reaksjonene fra mc-sportmiljøet lot heller ikke vente på seg. Også Terje var særdeles misfornøyd med hele artikkelen, men i dag, 30 år senere kan han bare flire av det hele.

Anita Bergsvåg sin Harley Davidson Big Dog er en ensom svale i disse omgivelsene.

Inferno

Selv som aktiv og profilert utøver innen risikofylt roadracing gjennom mange år, så var det likevel ikke på racingbanen Terje opplevde sitt mareritt. Det gjorde han da han 15. august 1988 kjørte inn i sitt livs inferno. På vei hjem på motorsykkel, etter et løp på Anderstorp i Sverige, ble han nesten blindet av svart røyk i en tunnel i Måbødalen. En tykk og tung asbestrøyk som han tenkte måtte komme fra en trailer som hadde fått brent clutchen. Straks etter var han ute i frisk luft igjen, før han tok fatt på siste tunnel. Der møtte han et grusomt syn. En buss fullastet med passasjerer stod klistret i fjellveggen. En trailersjåfør og Terje var blant dem som ankom ulykkesstedet først, og som umiddelbart startet førstehelpsarbeidet. Trailersjåføren knuste rutene for å skaffe rømningsvei, mens Terje tok seg inn i bussen og fikk slått av hovedstrømbryter for å unngå brann. Deretter var det, med store vanskeligheter, å få varslet politiet. Vakthavende på politiets alarmtelefon viste en slik skremmende mangel på handlekraft, at det knapt er til å fatte. Dyrebare minutter gikk dermed tapt. Nesten uten hjelpemidler var det så å starte med førstehjelp. Scenene som utspant seg inne i bussen var så grusomme at vi hverken forsøker eller ønsker å beskrive dem. Det får være nok å nevne at mennesker, hovedsakelig barn, nærmest døde mellom hendene på dem. De hjerteskjærende dødsskrikene kommer også til å sitte i minnet livet ut. Det var svenske skolebarn og noen av deres foreldre som var på skoletur, på vei mot Bergen. Totalt omkom 16 mennesker, hvorav tolv barn i 11 – 12-årsalderen. Ulykken var en sterkt medvirkende årsak til at Terje Bergsvåg ga seg med roadracing etter dette. Flere forhold under hendelsesforløpet gjorde også at katastrofehåndtering endret seg etter denne ulykken.

 

 

Faksimile fra Fanaposten.

Gokart

Selv om Terje ga seg med roadracing i 1988, så ga han seg likevel ikke helt med banekjøring. Blant annet har han ved to anledninger gjennomført noe så spesielt som 24-timers gokart-løp i England. På 1990-tallet var han også flere ganger instruktør ved kjøreopplæring for politiets mc-førere. Kursene ble holdt på den militære delen av Flesland flyplass hvor det var god plass og noen skikkelig lange, rette strekk. Terje måtte selvsagt prøve ut dette, og allerede før han var ute av svingen mot den lange rette strekningen ga han full gass. På sin Hayabusa suste han avgårde i rundt 300 km/t. UP-sjefen uttalte senere at da Terje føk forbi var det som om politisyklene begynte å rygge…

Det er flust med sykler på mc-verkstedet med adresse Kalandseidet. Bergsvåg har testet enda flere. Den råeste han har vært borti var en Yamaha R1 Turbo. Den ble målt i benk til en effekt på 300 hk på bakhjulet. Den var så brutal at den var svært vanskelig å kjøre.

Mc-verksted

Også i dag er det motorsykler på dagsordenen for Terje Bergsvåg. Han driver eget mc-verksted og har en anseelig samling av brukte mc både på tunet og rundt om i forskjellige bygg på gårdsbruket. En hel del av dem blir satt i stand og solgt. Noen sykler er sjeldenheter med både høy affeksjonsverdi og kroneverdi. De blir neppe solgt. På våre besøk på verkstedet har det hver gang, etter bare få minutter, dukket opp andre motorsyklister. Noen bare på besøk og for å slå av en prat, andre for å få utført verkstedstjenester. I tillegg er det en strøm av folk som ringer for å få råd og vink om alt som berører motorsykler. Joda, ingen tvil om at Terje Bergsvåg fremdeles har et navn innen mc-miljøet her vest.

4 Comments

  1. Terje bygget om min første sykkel som var en Suzuki GSX R 750
    Han gjorde en R 1100 av den. På 90 tallet.

  2. Denne mannen har litt av en historie. Takket være Terje Bergsvåg har jeg klart å ta MClappen. I 2010 kom han løpende med en sykkel da han hørte at jeg var fortvilet for at jeg ikke hadde sykkel å øve på mellom hver kjøretime. Sykkelen fikk jeg låne en helg og endte opp med å kjøpe den. Gull, Honda Hornet 600. Jeg elsket den sykkelen under videre opplæring. Akkurat passe høy. Mange, mange mil med L på ryggen og en ekstremt tålmodig Valter Aamodt på sykkel bak. Terje har jeg i ettertid møtt flere ganger som instruktør på Rudkogen når jeg har deltatt på førerutviklingskurs i regi av Nesttun kjøreskole.

Kommentarer er lukket.