President på livstid

President på livstid
Bergen Motorcykkel Klubb ble stiftet i 1968. Bildet er tatt av Baste på Krohnsminde idrettsplass et år eller to senere. Dette er de tøffe gutta, og rockerstilen er enerådende.     Foto: Privat

Mens presidenter verden over stort sett må forholde seg til maksimal regjeringstid, gjerne begrenset til to perioder, er det ikke slik med president Per Baste Kramer. Han påbegynte sin periode i 1968 og har siden fått vervet på livstid.

Per Baste og Signe Kramer har holdt sammen i 60 år. Gjennom hele denne tiden har motorsykkel vært det foretrukne fremkomstmiddel.

Riktignok er det ikke som statsoverhode han utøver sitt embete, derimot som president i Bergens eldste motorsykkelklubb, og nest eldste klubb i landet. Sammen med Trygve Dyngeland startet Baste opp Bergen Motorcykkelklubb i 1968. Siden 1970 har han sittet som president i klubben. Kanskje ikke så rart at han ofte omtales som The grand old man og nærmest er å betrakte som en levende legende i det bergenske mc-miljøet.

MC i 30 minusgrader.
Du skal kunne noen triks for å kjøre mc når termometeret viser under 30 minusgrader. Foto: Privat

Norsk vinterføre

I en alder av 76 år, og sammen med sin jevnaldrende kone Signe, farter de fremdeles rundt på en av motorsyklene hans. Gjerne også på vinterstid, men da på sidevognssykkelen av merket BMW. Servicen på solosykkelen er det den lokale forhandleren som tar seg av, mens servicen på sidevognssykkelen alltid blir foretatt i Tyskland. Der har han en fast forbindelse som han har brukt i årtier. Dermed har Baste og Signe blitt godt kjent i landet, og liker å feriere der. Sist de var der fikk han klar melding fra verksmesteren om at nå måtte det bli slutt på kjøringen på norsk vinterføre. Saltet tæret for mye på metallet og verksmesteren var forferdet over de massive og hissige rustangrepene. Det er vel en viss sjanse for at han etter hvert følger rådet slik som saltingsprosedyren utføres her på berget nå.

Baste er medlem både i Norsk Sidevogn Klubb og i Norsk Primus Union. Det velkjente kokeapparatet har vært til god nytte på de mange vintertreffene. Foto: Privat

Ekstremtemperatur

Tidligere har det likevel aldri vært aktuelt å avslutte mc-sesongen når kulden og snøværet setter inn. Utallige deltagelser på vintertreffene Krystallrally og Primustreffet bevitner det. Krystallrallyene har Baste og Signe mange ganger reist sammen på, men Primustreffet er for deres del en ren guttegreie.

President på livstid
Stolt eier på sin første BMW.
Foto: Privat

Kanskje ikke så rart, for laveste temperatur Baste har opplevd der var minus 42 grader. Du skal være mer enn rimelig engasjert for å legge i vei på noe sånt. Men selv uten slike ekstremtemperaturer er det utfordringer å løse når temperaturen beveger seg nedover og passerer nullpunktet med god margin. Som navnet skulle tilsi, så er det ikke mangel på primuser på nevnte treff, og de har flere bruksområder. For i det hele tatt å få start på maskineriet under slike forhold, blir det satt en primus under bunnpannen. Når denne så er blitt varm, er det videre til girkassen. Kardangen kan også trenge litt varme, men da er man farlig nær bakdekket. Det pleier likevel å gå bra.

Familien har øket i antall og stilfull torpedo-sidevogn er montert.
Foto: Privat

Baste er selvsagt medlem i Norsk Sidevogn Klubb. Han roser klubben for det gode miljøet og forteller at flere, som hverken har eller noensinne har hatt sidevogn, også er blitt medlemmer. Nettopp for å oppleve den gode stemningen på turene deres.

 

Lojal tilhenger

Baste er en svoren og lojal BMW tilhenger. Han har ikke opplevd hverken sammenbrudd i kardang eller annet av betydning. Tvert i mot beskriver han merket sitt som produsent av pålitelige bruksmaskiner. Likevel var det kanskje mer en tilfeldighet at valget til slutt falt på BMW. Hans første erfaringer med motorsykler fikk han på en 175 kubikks Tempo Swing som 16-åring. En sykkel han ikke nøler med å kalle en drittsykkel. I hvert fall hans eksemplar av arten. Om det har sammenheng med at han bygget den om, og kjørte cross med den på Ulven, er mer usikkert.

Per Baste og Signe på et treff i litt yngre dager. Signe har målsydd skinndress og Baste har de karakteristiske hvite strømpene med den påkrevde nedbretten over støvlekanten. 
Foto: Privat

Neste sykkel ble en Jawa 250 som han var svært fornøyd med og beholdt i flere år. Da han solgte den til en soldatkollega i Bodø, hadde den tilbakelagt 77.000 km. Den ble etterfulgt av en BSA Golden Flash, 1956 modell. Den ble kjørt mye og langt, hele 180.000 km. Så kom det en periode med familieforøkelse og mindre mc-kjøring, men helt opphold ble det aldri. På spørsmål om han etter sitt første kjøp noensinne har vært uten motorsykkel, kommer det kontant og bestemt:
– Nei. Det går ikke! Og det er ikke vanskelig å tro ham på hans ord, for det er noe med denne mannen som gjør inntrykk på folk. Kanskje er det nettopp slike det blir presidentemner av. Baste snakker pent bergensk, som sikkert kan ha noe med hans oppvekst på Kalfaret å gjøre. Likevel er han svært så folkelig i sine kraftuttrykk. Under samtalen, hvor det blir servert både kaffe og kanelboller, blir vi avbrutt av telefonen. Det later til å være en god bekjent, i hvert fall kan de humoristiske og kjappe replikkene tyde på det. Baste er heller ikke vanskelig  å få til å fortelle. Historiene er tallrike og navn på personer, mc-modeller og årstall på hendelser kommer kjapt og uten særlig nøling.

Samlingspunkt

Ekteparet har utvilsomt hatt et rikt og spennende motorsykkel-liv. De har truffet mange interessante mennesker, og flere av dem er blitt personlige venner. Noen av dem pleier de fremdeles kontakt med. Baste og Signe foretrekker fremdeles motorsykkel fremfor bil, og særlig på ferieturer. Kun til hytten i Jølster, hvor det fraktes både påhengsmotorer og motorsag med på lasset, blir bilen valgt. Hytten i Jølster har også vært et samlingspunkt for deres mc-venner. Enkelte ganger kunne det være som et lite motorsykkeltreff, med opptil 20 besøkende på én gang. Også nå for tiden stikker det mc-folk innom, men da gjerne ikke flere enn to, tre stykker om gangen.

Per Baste Kramer med sin solosykkel, BMW R 850 R, 2006 modell.

Da Baste i 1968 omsider skiftet ut den trofaste BSA’en, falgt valget på en splitter ny Norton Atlas. Men den fikk bare kort tid i hans eie. Kun én tur frem og tilbake til Kongsberg. På den turen falt også eksosanlegget av. Sikkert på grunn av en eventyrlig risting og vibrering, som lot til å være sykkelens egen signatur. Dommen var klar og entydig: – En drittsykkel. Den ble også solgt øyeblikkelig etter hjemkost og det var bare å se seg om etter et nytt alternativ. Det ble nok en BSA, fordi de hadde kjørt så langt med den forrige. Denne gangen ble det en BSA Lightning, men heller ikke den innfridde på noen måte forventningene. Det ble kun én lengre tur på den også. Frem og tilbake til Jølster. Denne gangen var det Signe som avsa dommen: – Du må gjerne kjøre BSA, men ikke spør om jeg vil være med. Dermed var også den sykkelens skjebne beseglet og solgt så raskt som mulig.

Fra ett av mange treff. Antagelig tidlig på 1970-tallet.
Foto: Privat

Deretter har det stort sett vært BMW for alle pengene. Først en R 60-2 1969 modell og som også var den siste modellen med svingarm foran. Den ble siden påsatt sidevogn, for å få barna med på tur. Innimellom de senere BMW-kjøpene, snek det seg inn en hollandsk EML, men også hollenderen får heller dårlig skussmål. Blant annet på grunn av dårlige bremser og svak og kraftig vibrerende ramme. Den be beholdt kun et par år. Den mest spesielle sykkelen Baste har eid er nok likevel en legendarisk HMO, håndbygget i Sveits på bestilling. Baste valgte derimot en annen løsning. Han fikk den levert i deler. På selveste nyttårsaften, siste dag før innføring av nye regler, fikk han på lovlig vis tollklarert den. Men ikke helt uten viderverdigheter. Han ble bedt om å komme igjen over helgen, men Baste stod på sitt. Han fikk til slutt møte tollsjefen, og fikk de påkrevde stempler. Deretter var det å bygge opp sykkelen, og flytte over en motor fra en ny BMW R 100 RS 1982 modell som var innkjøpt for formålet. Den uhyre sjeldne og svært så verdifulle HMO’en stod så ferdig i 1983.

På sykehus

I sin lange mc-karriere har Baste vært utsatt for få alvorlige hendelser, men én gang i 1973, holdt det på å gå skikkelig gale. En tidlig morgenstund på en tur forbi Odda skjedde det som er enhver motorsyklists mareritt. En bilist dro plutselig og helt uventet ut fra en sidevei og inn på hovedveien. Uten å se seg om eller bry seg om vikeplikt. Bilen fylte et øyeblikk det meste av veibanen, og det gikk som det måtte gå. Et kraftig sammenstøt. Baste bremset ned med forbremsen alt han var kar om, men det holdt ikke. I det han skjønte at sammenstøt var uunngåelig, tok han sats, men kanskje litt for hardt. Kameratene påstod i hvert fall etterpå at han var i høyde med toppen på telefonstolpene. Rundt seks meter over bakken. Baste krøkte seg sammen i fallet og landet på skulderen. Den fikk hard medfart, og ferden endte på Haukeland sykehus. Dette var selvfølgelig flere tiår før mobiltelefonen var innført. Så i det han skulle trilles inn på operasjonssalen, ba han om å få ta én telefonsamtale. Oversøster på sykehusavdelingene var den gang nærmest å regne som den allmektiges stedfortreder, men ønsket ble aller nådigst innvilget. Han ble trillet inn til telefonapparatet og slo umiddelbart nummeret til sin faste mc-leverandør. Samtalen forløp omtrent slik: – Hallo, det er Kramer. Jeg har kollidert og sykkelen er smadret. Jeg må ha en ny.
Oversøster eller overpicadoren, som Baste betegner henne, ble rasende. Aldri i livet om han hadde fått innvilget den samtalen om hun hadde visst hvem han ville ringe til.
Han ble nå i hvert fall operert , fikk stålinnlegg i skulderen og begynte snart med en langsommelig opptrening. Da han kom hjem fra sykehuset etter en uke, stod det en ny sykkel og ventet på tunet.

Samling på Golsfjellet

I tillegg til alle turer, treff og begivenheter som Baste har vært med på opp gjennom tiden, så er det også noe som har satt varige spor etter seg. I november 1972 var han  med i den lille gruppen med motorsyklister fra hele landet som møttes på Golsfjellet. Resultatet av det møtet ble til noe som de aller fleste motorsyklister drar nytte av, også i dag. Det var nemlig på det møtet at Norsk Motorcykkel Union ble dannet. Den landsdekkende interesseorganisasjonen til gatemotorsyklister i Norge.

7 Comments

  1. Stiller alltid opp om noen trenger hjelp til noe. Har til og med skrudd av deler av egen sykkel både til meg og andre for å kunne hjelpe. En hedersmann i mc miljøet.

  2. Flott reumé. Eg vil føya til ein episode som også viser ei menneskeleg side av Baste: Den første april 1972 var eg utsett for ei svært alvorleg mc-ulukke i Gøteborg. Baste får vite det (i Bergen) og kjører eins ærend NON stop, til Gtb, Sahlgrenska sjukhuset, for å besøkja meg, «sjekke tilstanden». – Slikt står det respekt av.

  3. Dette var kjekt å se Beste, dere er fortsatt noen tøffinger jeg satt selv i sidevogn til faderen på vei til MC treff med Harlyen, hilsen fra sønn til Trygve.

  4. Ja, det var tider det. Var med på “fornyingen” ved møtet på Fanafjellet. Så satte vi ogang med opprustningen av tilfluktsrommet ved Bellevue. Det var den gang mc var joggesko, lett regntøy fra Essoe’n og frys deg ihjel over fjellet.??

Kommentarer er lukket.